Evighetens lengsel

Med kresen og stram bruk av virkemidler plasseres mennesket mot universets kaos

Publisert 08.03.2005 09:53 - Oppdatert 08.03.2005 09:53

Trond Borgen
Marit Aanestad: «Evighetens lengsel varer ikke evig - mennesket er lenket til tiden og dens konsekvenser - på gulvet ligger mange kobberringer, lenket sammen, som i et system vi ikke helt vet hva kan brukes til. » (Foto: Jonas Haarr Friestad)

ROGALAND KUNSTMUSEUM: Under himmelens uendelige mørke bygger mennesket hus. Hus til vern for vær og vind, hus til store tanker, og til små.

Presist i dette skjæringspunktet mellom materie og ånd, fysiske behov og tankens frie flukt plasserer Marit Aanestad sin nye utstilling i Rogaland Kunstmuseum. Her fortsetter hun sin lavmælte utprøving av menneskets store spørsmål, i det lille, det nære. Her er det fortsatt rom for en metafysisk undring, slik vi så det da hun stilte ut på Hå i 2003. Tilstander kaller hun utstillingen denne gang; og den består av enkle objekter som til sammen utgjør en stram og konsentrert installasjon.

Jeg tror Aanestads kunstneriske presisjon kommer av at hun over flere år har arbeidet med elementer som i sin enkelhet etter hvert trer fram som arketyper - brennpunkt for urforestillinger, en felles forestillingsverden, et mytologisk grunnmønster. Når jeg besøker hennes utstillinger, slik hun har utviklet dem i løpet av de siste ti årene, er det to trekk som slår meg: Først at evighetslengselen, den mulige metafysiske dimensjonen, ikke lar seg utrydde, men henger fast i materien og utgjør en uløselig helhet sammen med den, og dernest at hvis det er sant at universet utvider seg, så gir det større mening å observere og oppleve denne utvidelsen i Aanestads kunst enn i et abstrakt verdensrom fjernt der ute.

Så bygger mennesket hus og setter det opp mot universets absolutte mørke, som i tross, som i en fornektelse av alt som er fåfengt sett i denne aller største sammenheng. Men som gir mening i det lille perspektivet, likevel. Aanestad fjerner seg fra sin arkitektbakgrunn og skaper sine to hus nettopp som arketyper - ett lyst, lett og gjennomtrengelig, i papir; ett mørkt, tungt og ugjennomtrengelig, i kobber. De to formene speiler hverandre og møtes i en grunnleggende identitet - som vår urforestilling om hus - selv i sine forskjeller.

Og hvor møter så mennesket disse husene? Ikke inni, for her er ingen dører: Det er som om vi trenger et vern som er komplett, som ikke åpner for farlige inntrengere. Når vi ikke kan tre inn i husene, trer de i stedet inn i vårt eget speilbilde, der vi reflekteres i det store, mørke tredelte billed-objektet som er hengt opp på endeveggen: Kaostegninger like svarte som himmelrommets uendelige mørke, men med lyse, til dels nesten usynlige linjer i et intrikat spill. Mot denne svarte natten kan vi speile oss i midtfeltet og samtidig se refleksen av våre boliger her på jorden, i sidefeltene. Tredelingen mer enn antyder en sammenheng med gamle altertavler i triptykon-format; og refleksen av oss selv erstatter på narsissistisk vis Jesus, Jomfru Maria eller en annen hellig figur. Er vi beredt til å fylle en slik åndelig dimensjon, en slik immateriell tilstand?

Vi speiler oss i vår egen evighetslengsel, men må likevel ta til takke med vår jordbundne tilstand. Vi søker orden og system i det kaoset vi bare aner og får et lite glimt av. Vi må ordne, og rydde, og plassere; og vi må måle tiden mot evigheten. Aanestad antyder dette ved kobberets irr på de kobbernøstene hun har plassert på to av veggene: Det er tidens konkrete, fysiske spor, avsatt som et taust vitne om at også mennesket er fanget i denne tiden. Nøstene skaper assosiasjoner til en sverm av meteorer, et bindeledd mellom mennesket på jorden og den ufattbare uendeligheten der oppe. Men også en hverdagslig konkretisering av tidens gang og alle tings forgjengelighet.

Så ligger her kanskje et memento mori i denne installasjonen - en påminning om døden, om livets tilmålte tid: Evighetens lengsel varer ikke evig - mennesket er lenket til tiden og dens konsekvenser - på gulvet ligger mange kobberringer, lenket sammen, som i et system vi ikke helt vet hva kan brukes til. I myten var Prometheus lenket og kunne ikke unnslippe sin pinefulle skjebne. Og det er som om Marit Aanestad spør: Kan mennesket unnslippe? Kan vi være frie under denne mørke himmel?Kan mennesket unnslippe?